Byråkrati truer skogbrukets pulsårer

En lassbærer kjører tømmeret ut av skogen til nærmeste skogsbilvei. Foto: Skogindustri)

Norge er i bunnskiktet når det gjelder antall meter vei i forhold til skogareal. Dette bidrar til å redusere norsk konkurransekraft i det åpne internasjonale markedet der verdikjeden opererer. Vi snakker da om en verdikjede som sysselsetter 30.000 nordmenn og som det er tilnærmet tverrpolitisk enighet om å utvikle. Potensialet for økt grønn verdiskaping og sysselsetting fra skogen er både stort og viktig ved starten av en antatt ny æra i norsk økonomi.

Regjeringen mot skattemyndighetene

Samtidig som Regjeringen denne måneden derfor legger frem strategier for å snu den uheldige utviklingen i norsk skognæring, arbeider skattemyndighetene utrettelig videre med det motsatte.

En stor andel av dagens skogsbilveier er bygget som felles veianlegg for flere eiendommer. Dette er rasjonelt og gir effektiv utnyttelse av gjennomførte investeringer i veisystemet. Samarbeidet er av både praktiske og økonomiske grunner avgjørende for å få bygd viktige veier og sikre høsting av samfunnsviktig skogråstoff.

Slike fellesprosjekter har tradisjonelt vært organisert som «veilag». Disse har bestått av veieierne, og har organisert både bygging og løpende vedlikehold av veiene. Veilagene har vært drevet basert på et sett normalvedtekter som sikrer at veiene fyller sin funksjon over tid. På vanlig privatøkonomisk måte spares det opp midler over tid, som skytes inn i vedlikehold og opprusting.

Veilag må omorganiseres

Etter at den nye samvirkeloven ble vedtatt i 2008 har imidlertid mange veilag fått melding fra Skatteetaten om at de skal omorganiseres og registreres som samvirkeforetak, sameie eller forening. På denne måten blir veilagene skattepliktige, og underlegges krav om administrative oppgaver som vanskeliggjør slike enkle samarbeidsprosjekter. Innføringen av skatteplikt henger sammen med at samvirkelova ble gjort gjeldende også for eldre økonomiske foreninger fra 1. januar 2013. Etter at veglagene tilpasset sine vedtekter til samvirkelova og registrerte seg i Foretaksregistret, ble det også automatikk i at de ble tilskrevet og bedt om å levere selvangivelse og næringsoppgave.

I Regjeringserklæringen står det: «Regjeringen vil styrke landbruket gjennom forenkling av lover, regler og støtteordninger».Vi vet også at Landbruks- og matministeren har et sterkt ønske om å styrke skogbruket gjennom økte bevilgninger til skogsbilveier, noe vi har sett resultatene av de to siste år. Dette er av stor betydning for å øke aktiviteten i skogbruket som råvareledd til en nasjonalt viktig verdikjede.

Skal nabosamarbeid av denne type fungere er det viktig at regelverket er enkelt å praktisere. Uhensiktsmessig kompliserte regler bidrar til passivisering i en verdikjede der råvareleddet i stor grad forvaltes av personer med ytterst liten økonomisk inntekt fra arealet de disponerer. Å lage kompliserte hinder for råvareleddet gir langt større samfunnsøkonomisk konsekvens enn for den enkelte skogeier. Tømmerverdien øker minst 10 ganger gjennom verdikjeden frem til sluttmarkedet og da er det viktig at skogressursene faktisk brukes. Selv om aktiviteten i skogbruket har hatt positiv utvikling, burde hogsten og aktiviteten i skogen økes betydelig.

Regelverket må være enkelt

Vi sliter nå med at aktivitetene i mange veilag er svært lav. Der er all grunn til å tro at man får samme effekt i situasjoner hvor det er behov for nybygging av skogsbilveier.

For både eksisterende fellesveiprosjekter og nye, er det viktig at det blir åpning for å praktisere et enkelt regelverk, som stimulerer til nabosamarbeid, og unngår at byråkrati hemmer en nødvendig utvikling.

Dagens regler for etablering og drift av samvirkeforetak for veiforeninger kan i noen grad bidra til noe klarere ansvarsforhold, men det fører samtidig til en voldsom byråkratisering, masse papirarbeid som fort vil bidra til å skyte ned gode nabosamarbeid. Verst vil dette bli for de mindre skogeierne som er helt avhengige av å samarbeide med naboene om veger. Et resultat kan også være at de store grunneierne, som ofte er «motor» i samarbeidet trekker seg ut og lager vei kun på egen eiendom. Alternativt kuttes veiprosjektet ut fordi administrasjonen blir for krevende.

Det samme vil gjelde for samarbeid i utmark på jaktkvoter. Dette er også av størst betydning for de mindre eiendommene som er helt avhengig av naboer for å få til en kvote som kan selges.

I lys av Regjeringens ønske om å forenkle regelverket for å få økt aktivitet i skogbruket, ber derfor Norskog i et brev til LMD om at man ser på mulighetene for å kunne praktisere enklere regelverk for denne type nabosamarbeid.